Terjes Hevn (Vers 33-36)

Men Terje stod støttet til årens skaft, så rank som i ungdommens år
Hans øyne brandt i ubendig kraft for vinden flommed hans hår
«Du sejled imag på din store korvett, jeg rode min ringe båd
Jeg trellet for mine til døden træt, du tog deres brød, og det falt dig så let
å håne min bitre gråt
Å håne min bitre gråt
Din rike lady er lys som en vår
Hendes hånd er som silke fin
Min hustrus hånd, den var grov og hård
Men hun var nå allikevel min
Ditt barn har gullhår og øyne blå, som n liden Vorherres gjst
Min datter var intet at akte på, hun var, Gud bedre det, mager og grå,
som fattigfolks barn er flest
Som fattigfolks barn er flest
Se, det var min rikdom på denne jord, det var alt, hva jeg kalte for mitt
Det tyktes for mig en skat så stor, men det vejed for dig så lidt
Nu er det gengældelsens time slår, thi nå skal du friste en stund
Som vel kommer opp mot de lange år, der bøyde min nakke og blekte mitt hår og
senkte min lykke på grunn."
Og senkte min lykke på grunn
Barnet han greb og svinged det frit, med den venstre om ladyens liv
«Tilbake, mylord! Et eneste skridt
Og det koster deg barn og viv!»
På sprang stod britten til kamp påny, men armen var veg og matt
Hans ånde brændte, hans øjne var sky, og hans hår
Så kjentes ved første gry
Ble grått i den eneste natt
Ble grått i den eneste natt