Offergave

Æ har brukt ei lang tid
Lagt vekk tanka på ka som kan bli
Fins ingenting som æ ikkje kan si
Men ligg det ikkje nært nok hjerte
Så ende det fort opp med å bli bakvendt og vansklig
Æ prøve no nytt fordi æ vil være no nytt
Sette ny standard å prøve å heve mæ litt
Å utforske e en ting, men æ føle mæ innelåst
I et mønster av trenda som treff mæ hardt som vind og frost
Vil ikkje være undergrunn, vil ikkje være ett sikkert kort
Har tadd mine stempel og prøvd å gni dæm bort
Brukt tida til å spælle inn impulsa
Men egentlig så ignorere æ bare mine kunsta
Ende opp med nåkka ingen av oss kjenne igjen
Men det vi ikkje kjenne igjen gir oss ikkje det vi treng
Æ tar tanka til mæ og prøve å ende dæm
Og heller lage no som gjør at folk vil vende hjem
Trødd feil, men veit bedre
Vært på ett spor, og ville ha mere
Hva dum nok til å tru æ måtte ha det
Så det æ gir dæ no e en offergave
Et lite tegn på at æ kan ta feil
At du kan nån ting som æ ikkje veit
At æ træng å gi no tilbake
Det her e min gave, vær vennlig å ta det
Så æ satt i ett mørktrom med ei tomflaska
Og ei sjæl som va søkktung som ingen har hørt om
For det du sett igjen med e sterke ord
Og alt du vil ha e nån som e i rette snor
Der æ e no e fortryllelsen brutt
Og kvær eineste ubrukelige unnskyldninge brukt
Og dissan metodan, ga mæ ingen forsprang
Så æ håpe dettan kan blidgjøre åndan