Unnagjort

Strler fra en sol
tegner trr i vind p veggen,
rr dem, og de blekner bort.
Enn kan du hre
blodet banke i ditt re.
Hjertet slr s rart og fort.
Bare dette brevet:
At du nektet ham leve,
og han vil ha det
unnagjort.
Skyggen i din seng trekker
hurtig hnden til seg,
men avstanden er litt for kort.
Han som tente flammen
tok seg kaldt og kraftig sammen
og gikk og fikk det
unnagjort.
Han sa han alltid dro fra dem
han ble for glad i.
Han sa han alltid lengtet etter
noe nytt.
Han kunne le, han kunne grte,
men han viste aldri nr han var
seg selv.
Og s: Far vel.
Stillheten er stygg. Du lytter etter
skritt i trappen eller knirking fra
en port.
Om du kunne skrike,
som da du var liten pike
nr du hadde gtt deg bort!
Men han har bare ftt deg,
og du har bare falt og sltt deg.
Dermed er det
unnagjort.
Han sa hver bolig ble en borg
med lite lys i.
Han sa at frihet var en uke i
hver by.
Du s ham gi, du s ham kreve,
og du ga deg selv og alt han
ville ha
og lot ham dra.
Sorgen skaper sang — som de glade
gjerne synger
for jage sorgen bort.
Selv den minste krise
blir en linje til en vise.
Alt m skje s varmt og fort.
Og n er sangen ferdig.
Den er pikens skjebne verdig.
(Og) han har kalt den:
Unnagjort.