Enhver til Sitt

Jeg følger etter hesten, inn i skogen
Blødende; våt nedentil av eget blod
Føttene føles stadig tyngre;
En bankende smerte i låret
Buksene har blitt som gips
Rundt beina der blodet har størknet
Jeg faller, men reiser meg igjen
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende
Min jakt når sin slutt, i den våte mosen
Ved månetjernets ensomme bredd
Månetjernets ensomme bredd
Månetjernets ensomme bredd
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen…)?
En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg
Månen blinker til meg
Månen blinker til meg
Lyset blir sterkere
Månegudinnen kommer til meg
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset