Sorgens Kammer

Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselens slukket — Etter å dra
Drakk jeg for meget av livshåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte — Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen — Som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammer rundt min nakke
Stumme viner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidens morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket — Var sorgen
The echoes of silence sets the hour
Gagged in the chains of «depression», I fall away
No more I will be bolted fast in the anchor of «melancholy»
But finally get my longing «fulfilled" — for leaving
Did I drink too much from the goblet of «lifehope»?
Did I take the vanity of joy for granted?
For my battle against the pain of emptiness — this intoxication of the angst of
death
Is all that is left… that is mine
In my loneliness I still know
That I have none to thank but myself
This is why I remain calm
As the rope is tightening around my neck
Silent witnesses can not give comfort
The ordinary man in the assembly of the «gravechoir»
Tha land of perdition
I created by my own hands
This intense attraction to the portals of death
(I have as) A wandering study of tearful black mass
Controlled since the dawning of time
But something I never would let go. was the sorrow