Salme

Langt inn i sort fløyel blekner en stjerne,
en ånd forlater en gammel mann.
I sorg fraktes liket av ringrev og terne,
til endelig hvile i rubiner og sand.
I tårer mot stenveggen klynges de sammen,
villjenter, ulvebarn, gnagere, fugl.
Nede i grottene slukner snart flammen,
tent av oppdageren, slukket av gud.
Luften blir krydret med nellik og rose,
med sølvfarget dugg fra en sjel og et sinn.
Til viser om hav vil de Samleren lose,
til barskog og stjerner og måneskinn.